Innlegg skrevet av Kristina Hobbs.
Vi skal som foreldre passe på våres barn i alle situasjoner. Det skal alle de profesjonelle mennesker som til daglig tar seg av våres barn også. Det er faktisk helt offisielle avtaler om hvem som har ansvar for barn i våres samfunn alle døgnets 24 timer. Skulle et barn komme til skade, så skal det være en ansvarlig voksen til stede for å gi trøst.
Vi elsker å peke fingre
Den ansvarlige voksne – enten om det er foreldre, besteforeldre, onkler, tanter eller pedagogen i SFO, har en rolle mer ut over å finne plaster og legge is på knær. Det er også her skylden for ulykken skal plasseres i veldig mange tilfeller. Vi har som foreldre og som samfunn en kanskje litt overutviklet tendens til å ville utpeke en voksen skyldner når barn kommer til skade. Hvem skulle ha holdt et bedre øye med barnet? Hvem skulle ha sørget for at husken ikke var så høy, for at det kun var 1 barn på trampolinen, for at trappen ikke var glatt eller sverdene ikke er for harde? Hvem skulle ha passet bedre på?! Å kunne sette en finger mot den ansvarlige er tilfredsstillende for mange foreldre. Og ofte så peker vi også fingeren på oss selv.
En velkjent situasjon
En helt typisk situasjon som vi alle kjenner: Du har sikkert prøvd å stå med ditt barn som er kommet til skade i lek. Kanskje trådde barnet på en rake som var etterlatt på gresset, og barnet fikk skaftet i hodet og fikk en stor kul i pannen? Kanskje var barnet på vei til å sykle på sykkelen inn i en postkasse, fordi øynene var for opptatte med å stirre på en dø due ute i veikanten enn på veien. Kanskje falt ditt barn ned fra husken fordi det igjen har blitt husket for høyt og farlig? Så står du der og skal trøste, snørret renner ut av nesen på det gråtende barnet, og roper på «PLAAAAAASTEEEEEER!» i øredøvende hyl. Også skjer det noe merkelig, at du skjeller ut det stakkars barnet?! Bebreider barnet for at de ikke var mer forsiktig! Se deg for! Hva er det, jeg har sagt to millioner ganger til deg om å huske så høyt, om å se seg for hvor du sykler om å rydde opp etter deg?
Verden er farlig
Når dere har falt litt til ro, vet du jo godt at det er dumt å bli så opphisset. Du finner plaster, klemmer og trøster. For det handler jo om at du gjerne ville unngå at ditt barn kom til skade. Det gjør jo også vondt for deg! Derfor formaner du. Du vil gjerne ha ditt barn til å høre etter. For verden er farlig. Sårene ligger i lur ute ved treerne og venter på ditt barn. Du påtar deg ansvaret for at ditt barn kom til skade, og når det så ikke virker så gir du skylden til ditt barn for å ikke høre etter, deretter deg selv for å la det skje. Men forskning – og for noen sunn fornuft – viser at det er ein feil måte å tenke på.
Barn kjenner deres kropp best
Tendensen til at det er de voksne som skal passe bedre på barnene, slik at de ikke tar skade, er feil når det kommer til ideen om barns lek og læring. For barn kjenner deres egne kropper og deres form best, sier lekeforsker Helle Skovbjerg Karoff. Jo mindre vi blander oss, jo bedre finner de ut av å bruke deres kropp på en måte, slik at de ikke kommer galt avsted. Men, øh, det er jo utrolig vanskelig å finne balansen mellom overbeskyttelse og omsorg!
Skal vi unngå farlig lek?
Å passe på barn ER jo å vise omsorg. Sørger vi for at de ikke kan komme til å slå seg så blir de ikke leie seg for det, også er alt godt og trygt. Vi skal forsøke å avholde dem fra å leke farlige lek og finne trygge leker i stedet for. Men er det sant? Skal vi passe på våres barn ved å vise en grad av omsorg, som avholder dem fra å slå seg, falle ned, skrape kne og få en kul i pannen? Er det en god idé at de unngår farlig lek.
Kanskje du synes at det høres helt rart ut å stille spørsmålstegn ved om barn skal unngå å komme til skade. For selvfølgelig så skal de ikke gå i stykke! Men saken er at det unngår vi ikke ved å holde dem fra å leke farlige leker. Skaden, både sosialt og motorisk, vet ikke å leke, fordi overvåket lek er kjedelig, er langt større enn ved å leke fritt og risiker skader.
Forskning i barns lek viser med all tydelighet det, som mer «barske», foreldre og besteforeldre også ofte bringer på banen, nemlig at barn ikke tar skade av et par kuler her og der. De lærer tvertimot en masse om deres fysiske form, deres grenser og deres motorikk ved å leke farlig lek, hvor det faktisk er en sjanse for å komme til å skade seg.
La barnene leke
Lekeforsker Helle Skovbjerg Karoff er i gang med et stort forskningsprosjekt om barns lek, og hun har blant annet observert barn i lek på en trampoline. I følge hennes observasjoner så blir barn usikre av å bli overvåket av voksne og glemmer å passe på. Så lekens bobble punkteres av voksnes innblanding og det er ikke lenger like morsomt å leke. De mister lysten til å ta sjanser og risiko når de voksne hele tiden skal stå og si «Pass på/vær forsiktig» og lage en masse regler. De glemmer å passe på av å få vite at de skal passe på. De skal ha lov til å klatre i tre, sykle raskt og slåss med sverd uten å være under konstant oppsyn og med alle mulige regler om hva som er for høyt og farlig.
Når omsorgen kammer over
Ja, ja – men på den måten skal alle barn jo ha et klippekort til legevakten, tenker du kanskje. Brekte armer er jo søren meg morsomt og sunt, eller hva? Det kommer mange statistikker om flere og flere barn som kommer til skade på trampoliner og på lekeplasser!
Men faktisk så er det jo ikke sikkert at det er barnas lek eller deres lekeutstyr som er blitt farligere, og derfor vi roper på mer overvåkning og flere regler. Helle Skovbjerg Karoff peker i stedet på at det faktisk er deres fysiske form og evnen til å stole på hva de kan og ikke kan gjøre som er blitt nedsatt, og at det er derfor at du kommer til skade. Voksne har blandet seg alt for mye inn, så nå virker deres egne vurderinger av situasjonsens fare ikke så godt lenger, og de større barn glemmer i stigende grad å ta hensyn til de mindre barn i leken. Fri lek blir mer og mer fremmed for barn, fordi vi voksne er redde for at de kommer til skade. Det kommer av omsorg, men det er blitt til overbeskyttelse.
3 gode råd til sikker og lærende lek
Her hos Lekeakademiet kan vi også gjenkjenne trangen til både å plassere ansvaret hos en voksen, til å klandre noen når et barn kommer til skade og til å lage en masse regler for leken, så det ikke skjer ulykker. Det med å tro at regler er måten å unngå skader. Det blir veldig vanskelig å endre noe på! Men vi har satt sammen et par gode råd til deg som gjerne vil gjenlære hvordan du ikke setter ditt barns sikkerhet i høysetet ved å blande deg utenom og holde opp med å stå og brøle «PASS DEG/VÆR FORSIKTIG» ved lekestativet.
Råd nr 1:
Kompetanse og sikkerhet henger sammen
Så skal dere øve dere på at det er farlig – og det kan man kun hvis det ER farlig. Beredskapet skal øves, så ditt barn kan handle relevant i forhold til det som er farlig. Er du en rope-forelder, som underholder hele nabolaget med løvebrøl når ditt barn sykler 500 meter over til en kammerat, så sykler dere for lite! Øv dere noe mer. Ditt barn skal øve seg i å sykle, og du skal øve deg i å handle relevant i forhold til faren. Når ditt barn hører deg rope og ser anstrengt ut i ansiktet, er det jo helt umulig for barnet å bevare roen og sykle stille og rolig. Så øv dere på å bevare roen sammen. Men dermed ikke sagt at dere skal fyke direkt nedover hovedveien med full fart og bind for øyne… Husk sykkelhjelmen, og gjerne en ringeklokke og refleksvest, så dere kan bli sett og hørt.
Råd nr 2:
Lek dere frem gode vaner
Når det handler om å ferdes i trafikken – som ofte er noe av det mest angstprovoserende for foreldre, og dessverre også et område hvor barn kan komme alvorlig til skade – så det er visse regler ditt barn er nødt til å bli kjent med. Her kan dem ikke leke fritt. Regler er noe abstrakt, som du nødvendigvis skal forklare ditt barn i et «hvis nå»-språk. Det er vanskelig for et barn å forestille seg trafikk, og derfor kan du ikke forvente at ditt barn oppfører seg riktig i trafikken bare fordi du har forklart om å stoppe ved rød lyst og passe seg for lastebiler. Dere skal også øve dere. Prøv å lek trafikk. Da kan dere snakke om ferdselsreglene på en relevant og fysisk måte, hvor det ikke er fare på ferde. Dere kan også øve dere på noen gode kommandoer som for eksempel «rød lyst stå, grønt lys gå», og du kan få en forståelse for hvor langt ditt barn er i forståelsen av trafikken.
Råd nr 3:
Se din fiende i øynene
Er det trampolinelek som gir deg søvnløse netter? Er det klatretreet som gjør det bekymret, eller hater du at ungene leker nede ved bekken? Så prøv det selv. Finn ut av hvornår det er morsomt og når det blir farlig – for deg. Og prøv å skap deg et realistisk bilde av hva ditt barn egentlig kan. Du får nok ikke lov til å være med i leken hvis ditt barn er mer enn 7 å, men prøv å finn ut av om det er så farlig som du frykter. Er regler virkelig relevante? Skal man ha hjelm og knebeskyttere på oppe i treet, eller er det kanskje å overdrive? Alt for mange av oss utsteder ordre om hva som er ok og hva som er no-go, uten å ha virkelig sett ordentilg etter – og det er 100% sikkert at det vil ødelegge enhver morsom lek som ellers kunne gidd ditt barn masse av morsom læring og motorisk utfordring. Så ta deg tid til å vite hva du snakker om.
Pakk frykten vekk og la ditt barn få lov til å leke!
Er det på tide å oppdatere utstyret til sykkelturen? Har dere bruk for litt frisk inspirasjon til hvordan dere kan trene trafikksikkerheten? Eller skal det tas på et par knebeskyttere – bare for sikkerhetsskyld? Du finner våres fine utvalg av produkter innenfor barnesikkerhet her: https://goo.gl/MSPvXw
Kilde:
http://www.boernogunge.dk/internet/boernogunge.nsf/0/AA0C72A65BC47E81C1257A8C0043F34D?opendocument (på dansk)
